– For oss er det viktig å vise at det går an! Møt Andreas Viestad
Av: Sigrid Stokker
For 13 år siden så Geitmyra Matkultursenterfor for barn dagens lys. Vi har tatt en prat med idehaver og grunnlegger Andreas Viestad om hvordan det hele startet.
Kan du fortelle litt om inspirasjonen til å starte opp prosjektet på Geitmyra?
Jeg har holdt på med mat så lenge jeg har vært i jobb. Det har vært en reise som begynte med min egen henrykkelse over den matrevolusjonen som foregikk i Oslo akkurat da jeg begynte å bli voksen. Nye restaurantene dukket opp, og jeg fikk muligheten til å reise rundt i verden og oppleve nye smaker. Men da jeg hadde reist en del begynte jeg å tenke; hva er de grunnleggende bestanddelene i maten? Det handler ikke så mye om å ha de tekniske ferdighetene, men om hva maten vi spiser faktisk er, og hvordan vi forholder oss til den.
13 år har gått siden undervisningen startet på Geitmyra matkultursenter for barn. På Geitmyra lærer barna å bli glade i mat som gjør dem godt. Foto: Mette Randem.
Da jeg overtok familiesmåbruket og begynte å dyrke maten selv, skjønte jeg at matlaging ikke bare handler om å forvandle produkter du har kjøpt. Det handler om å være med på at maten til å bli til. Så fikk jeg barn, og oppdaget hvor lett det er å stue barna vekk fra kjøkkenet, sånn at de voksne kan samles og ha middagsselskap igjen, akkurat som i gamle dager. Samtidig kunne jeg se på egne unger hvilket utrolig mirakel det var for dem å oppleve nye smaker. Hvordan de brukte maten som en måte oppdage verden. Da tenkte jeg at det er her skoen trykker, her kan man gjøre noe som ikke blir gjort i dag.
Nysgjerrigheten er en gave, mener Andreas Viestad. På Geitmyra får barna utforske råvarer, smaker og naturen.
Jeg har ingen ambisjon om å bli verdens beste kokk eller den typen ting, men der er innmari gøy hvis jeg kan bidra til å sørge for at flere barn får den åpenbaringen og opplever en relasjon til maten. Jeg tenker at løpet er litt kjørt for mange voksne. Veldig mange av oss har fått et kundeforhold til maten. Vi kjøper den dyre flotte maten når vi skal imponere, og den tarvelige maten når vi bare trenger noe å gå på. Vi har blitt forbrukere. Men unger trenger ikke det, de kan bruke sin nysgjerrighet til å utforske verden inn mot maten. Det vil være en gave de kan bære med seg hele livet. I hjerneforskningen snakker man om åpne synapser, og det har jeg sett hos ungene. Altså, når du drar den gulroten opp av jorda og spiser den, så har du forstått at gulrot er ikke bare et produkt, det er ikke bare noe du kjøper. Det er en sammenheng mellom det som gror og det du spiser. Når du får den typen grunnleggende kunnskap, så tror jeg at den kan åpne for noe mye, mye større.
På Geitmyra handler det ikke bare om at barna skal lære å lage mat, men også at de skal forstå sammenhengen mellom det som gror og det vi spiser.
Matkultursenteret begynte også med Geitmyra som sted. Helt konkret kom jeg opp veien her en dag og fikk øye på denne gården, midt i Oslo. Den var forfallen på akkurat riktig måte, liksom lurvete, men samtidig med et voldsomt potensial. Tomta ble kjøpt av Oslo kommune på slutten av 1800-tallet, da det skulle anlegges gravlund og sjukehus. De var bare interessert i jorda, så bygningene hadde stått tomme i over hundre år da vi starta opp. Noe av det som var så appellerende var all historien som satt i veggene. Og bare tenk at dette stedet finnes! Ikke et sted på landet dit vi tar med bybarn for å titte, men en egen gård i hjertet av Oslo, midt mellom øst og vest.
Geitmyra gård hadde stått tom i over 100 år da Andreas Viestad tilfeldigvis oppdaget stedet på en spasertur. I dag huser gården Geitmyra matkultursenter for barn og flere tusen barn er innom tunet i løpet av året.
Det oppleves veldig fint å være på et sted som har en egen identitet og karakter, sånn som her.
Ja, det har vi tenkt mye på når vi har etablert sentre andre steder. Noen ganger kan vi jobbe med stedet, og andre ganger må vi utfordre det. I Ringsaker holder vi til i en gammel låve. Det er med på å fortelle en fantastisk historie, her sto noen av de første NRF-kuene, her har det vært dyrka mat i mange, mange hundre år. Og i Kristiansand holder vi til i et administrasjonsbygg som egentlig er litt kjedelig. Det har vi måttet forvandle og gjøre lekent og morsomt, i stedet for kontoristisk og anonymt. I Tønsberg holder vi til i et gammelt redervilla der barna som besøker oss skal gjennom 10 000 år med mathistorie. Det har vært veldig viktig at vi ikke kopierer det vi har her i Oslo.
Hvilke visjoner hadde du for stedet da dere starte opp?
Da vi begynte var det viktigste å komme i gang og vise at det er mulig. Det er mange som mener at matundervisningen er for dårlig, men at det ikke er stort du kan gjøre med det. Noen sier: – Vi har så dårlig kjøkken, andre sier: – Vi har så få lærere med ressurser, og vi har så lite penger til ingredienser. Og alle de tingene er for så vidt riktig, men de blir også en unnskyldning for å ikke gjøre noe. For oss var det veldig viktig å bare få hentet inn ungene og vise at det går an.
Vi har alltid hatt et mål om å nå ut til så mange som mulig. For å få til det har vi skjønt at det er viktig å være knytta til et sted og et lokalsamfunn. Vi drar jo av og til ut og gjør ting eksternt, lemper tingene våre inn i en varebil og kjører et sted. Det er gøy, og det er viktig å gjøre av og til. Men for å få til det vi ønsker bør vi være en sterk og tydelig lokasjon. Da vi innså det, skjønte vi at for å nå ut til flere måtte vi også etablere oss flere steder.
-Målet har alltid vært å nå ut til så mange som mulig, sier Andreas. I 2018 ekspanderte Geitmyra til Brumunddal. Geitmyra Ringsaker ligger midt i Norges matfat og er hele Innlandets matkultursenter for barn.
Det som er fantastisk med Norge, er at de ulike delene av landet er så forskjellige og representerer ulik matkultur. Vi tenker ofte ikke på det, vi tenker at alle spiser Grandiosa. Dessverre gjør kanskje alle det, men vi har også veldig ulike mattradisjoner, og vi håper at vi kan være med på å ta vare på dem. Det er jo det som er innmari gøy med andre matnasjoner vi kjenner. I Italia kan man krangle så busta fyker om maten fra Piemonte, Lazio eller Emilia Romania er den beste. Man kan være rasende uenige, og alle kan i grunnen ha litt rett, fordi det viktigste der er at man har de sterke mattradisjonene.
Alle Geitmyras avdelinger er forskjellige og tilpasset den lokale matkulturen. Geitmyra Kristiansand åpnet høsten 2019. Her står kystkultur og sjømat i sentrum, med fast tur innom fiskebrygga som del av undervisningsopplegget. Foto: Martin Granum.
Det er gøy hvis vi kan være med å ta vare på lokale matkulturer ved å være rundt om i Norge. Vi ser hvordan de forskjellige sentrene opererer med samme grunnholdning og pedagogikk i bunn, men at de også er ganske forskjellige. Og vi lærer av hverandre. Det er ikke sånn at vi er flinkest i Oslo, det er mange ting de er mye flinkere til i Kristiansand eller Tønsberg eller Ringsaker.
Har du noen visjoner for hvordan dere skal jobbe framover mot de neste ti årene?
Jeg har lyst til at vi skal nå flere barn. Geitmyra er en fyrlykt som viser vei, viser at det er mulig. Vi gir ikke bare god mat til ungene, her er det ungene som er hovedpersonene. De lager maten selv, og opplever at de får det til. Den kompetansen tar de med seg tilbake til skolene der de går, tilbake til familiene sine. Den mestringen og matgleden er innmari viktig, den kan ha en kjempestor smitteeffekt. Også er det gøy å tenke på at de første ungene som var her er over tjue år nå, og kanskje har egne barn.
Geitmyra Tønsberg ligger i den gamle redervillaen, Løkken, vet foten av Slottsfjellet,
Bevisstheten om vår egen matkultur har vært synkende. Vi har mista forholdet til hvor maten kommer fra, og kompenserer ved å være innmari flinke til middagsselskap og restaurantbesøk. Men det vi ønsker er at ungene skal kunne lage god og spennende hverdagsmat. Noe av det morsomste er når vi ser resultater etter å ha jobba systematisk i en skole. Kanskje fikk de det ikke helt til, men når vi kommer tilbake en stund senere har det snudd. Plutselig lager ungene mat til 300 medelever med den største selvfølgelighet.
